For et par år siden ble jeg med på en veldig hyggelig sykveld.
Her traff jeg flere med samme interesse, og blant annet ei jente som jeg hadde gått i parallellklasse med på ungdomsskolen
Hun hadde siden utdanna seg innen kreative fag, og holdt kurs blant annet i hvordan sy ulike ting.
Denne kvelden viste hun meg hvordan lag med ytterstoff, fór og vatt kunne syes sammen med glidelås til ei fin toalettveske.
Jeg var i ekstase.
Denne kunnskapen kunne jeg bruke til å sy alle slags små vesker fra nå av. Et lite symysterium ble løst for meg denne kvelden.
Stor var min overraskelse da jeg leste i avisen at hun hadde gått bort. Jeg kunne ikke skjønne det helt. Hun som jeg hadde sett for bare noen måneder siden, smilende,blid og frisk.
Hun hadde vært på reise med mannen og de to barna da hun plutselig hadde fått veldig vondt i hodet.
Det viste seg å være kreft, hjernesvulst.
Kun få måneder senere, var hun gått bort.
Bare 42 år gammel...
Av og til vet man virkelig ikke hva man skal si, men jeg har tenkt ei lita stund på at jeg ville poste dette innlegget til minne om og som takk til Hilde.
Hver gang jeg syr slike småvesker tenker jeg på henne...
Vi andre må bare huske å gripe dagen og aldri ta noe for gitt.
Ingen vet hva dagene fremover vil bringe...